leifens

I dag hadde jeg mareritt. Dumme, dumme hjernen som har en del som finner på skumle ting, og en annen som lar seg skremme av det! Jeg tror kanskje hjernen min er ekstra utspekulert når det kommer til å finne på skrøner som den kan skremme seg selv med. Den er i alle fall usannsynlig original i valget av temaer til disse drømmene. I dagens mareritt var nære venner av meg blitt til vampyrer, og jaktet på meg ute i ett øde fjellandskap. Nå når jeg er våken høres det jo selvfølgelig jævla insane ut, men dette var altså en svært overbevisende drøm som presterte å skremme dritten av meg. Nær sagt, i alle fall!

        Men da jeg våknet med hjertet i halsen i sekstida i dagtidlig må jeg innrømme at jeg kanskje hadde foretrukket jævelskapen i drømmen framfor den virkeligheten som møtte meg. Det kjentes i grunn litt ut som om jeg var blitt påkjørt av en middels stor buss; jeg verket i hver minste lille nerve i kroppen, og svelget var så tørt at en skulle tro jeg nylig hadde slukt ett ullteppe. Det første som slår meg er at jeg ligger halvveis på gulvet, som forresten var av jævla betong. Halvt i svime konkluderer jeg meg fram til at det er fordi jeg ligger på en nesten flat luftmadrass. Dette gir i grunn ingen umiddelbar mening oppi det sterkt medtatte hodet mitt, men før jeg rekker å tenke videre over dette fenomenet trenger ett nytt og viktigere spørsmål seg fram i underbevisstheten min: Hvor i helvete er jeg? Og vær nå for all del oppmerksomme på at den eneste muligheten jeg hadde til å se meg rundt i rommet var å bevege øynene, i og med at hodet mitt truet med å sprenge ved hvert minste antydning til bevegelse.  

        Sakte men sikkert begynner hukommelsen å virke igjen, og ord kan ikke beskrive den skammen og fylleangsten jeg følte på det tidspunktet. Saken var den at jeg hadde vært på fest dagen før, attenårsdagen til frøken Charlotte-i-klassen, faktisk. Mellom alle blackoutene kunne jeg blant annet erindre å ha tatt rennefart og løpt forbi vaktene, ranet lokalets kjøleskap for øl, latterliggjort meg så til de grader for en spydig taxisjåfør, og fylleringt til fru Rød-Ungdom i klassen. Det var forøvrig bare ett veldig begrenset utvalg av alle de traumatiserende-flaue hendelsene fra kvelden før.

        Og mens jeg ligger der og lider på det lite komfortable betonggulvet til Perry får jeg brått ett nytt dilemma: jeg holder på å tørste ihjel, men er ikke sikker på om jeg er i stand til å gå. Etter hvert finner jeg ut at jeg faktisk ikke er så dødelig såret som en kanskje skulle tro, og svimler inn på kjøkkenet til kjøleskapet som jeg tømmer for jævla appelsinjus. Da jeg hadde pisset en liter og drukket fire kunne jeg omsider gå tilbake til koma igjen, helt til jeg måtte stå opp for etter hvert å komme meg i bursdagsbesøk til jævla bestemoren min. Og tro det eller ei, å bli tvangsforet med bløtekake når en er fyllasjuk er ikke så fett? egentlig.

        Når vi får ting litt på avstand kan jeg se for meg at dette kan bli en artig opplevelse å se tilbake på for meg og min drikkekompis, Perryofanten - men akkurat nå er jeg rett og slett for fyllesjuk og flau til å tenke på annet enn jævla selvmord når noen nevner gårsdagens begivenheter.   

En når jeg har stått opp og har spist frokost, en når jeg står og venter på bussen, en i hvert av friminuttene når vi samles ute i skuret, en når jeg har komt hjem etter en slitsom dag på skolen og setter meg i godstolen, en etter middag, ett par når jeg sitter på rommet og hører på musikk, og en før jeg legger meg.

        Dette er rene vanerøyker jeg har lagt meg til. Sigaretter som jeg røyker selv om jeg ikke egentlig har så utrolig lyst på de. Det som er det verste med å begynne å røyke, sånn i forhold til å slutte med det igjen er de vanene en legger seg til. Det er de som er vanskeligst å kutte ut når en skal slutte å røyke, ikke behovet for nikotin. Nikotinsuget gir seg etter fire fem dager, men vanene sitter igjen i flere år etter at en har gitt seg.
        Folk som har kuttet ut røyking for flere år siden tenker enda at "Nå hadde det jaggu vært godt med en røyk!" etter at de har spist ett bedre måltid, men om de tar seg en røyk da syns de det smaker like avskyelig som første gangen de prøvde.

        I mitt tilfelle er det dessuten sånn at når jeg har en ledig stund, og sitter og venter på noe, så ruller jeg meg en røyk. Dette blir og en vane, fingrene "har lyst" til å mekke seg en røyk når en for eksempel sitter og venter på bussen, eller når en bare er utendørs gennerelt. En annen viktig ting med røyking som alltid vil sitte igjen er inhaleringsprosessen. En av de tingene jeg savnet mest den lille tiden jeg hadde sluttet å røyke var selve inhaleringen. Sigaretten opp til munnen, trekk inn røyk, ned med sigaretten, pust inn luft og pust ut igjen. Dette er vel og en slags vane, kroppen husker hvor deilig det føles å inhalere, derfor vil den fremdeles gjøre det når en har kuttet ut røykingen.

        Det er derfor nikotinplaster og sånt bare er bullshit, nikotinsuget er bare en bagatell sammenlignet med å vende de vanene en har lagt seg til. Grunnen til at nikotinplaster og lignende hjelper er fordi folk har forventninger til at det skal hjelpe, omtrent som fjortisjenter som blir fulle på lettøl når de innbiller seg at det er vanlig øl, og dermed forventer å bli full av det. Å gå over til snus, snuff eller tyggetobakk er bare å flytte problemet, dessuten gir det ikke samme tilfredsstillelse som å ta seg en røyk. Det er bare som nikotingplastre; hjelper for nikotinen, men ikke mot vanene! Andre kompenserer for røykingen med snop og søtsaker og blir feite og gode, men snop er heller ikke en fullgod løsning på problemet.

        Som du kanskje kan tenke deg har jeg allerede utviklet en gennial ide, som gjør toakken så godt som overflødig; "Røykepinner." Dette vil bli oppfinnelsen som gjør meg rik og berømt! Røykepinnen skal se ut omtrent som en sigarett, og den skal brukes omtrent som en vanlig røyk. Ën tar opp røykepinnen, putter den i munnen, og når en inhalerer kommer det godsmakende gass ut. Gassen er såpass sterk at om en ikke trekker inn luft også, vil en hoste. Men slapp av, gassen er helt ufarlig, omtrent som helium, bortsett fra at en ikke vil få en tåpelig fistelstemme av den. Røykepinnene skal lages i sykedeliske farger som lysegrønn og rosa, og kan kjøpes i ti og tjuepakninger, med forskjellige smaksvarianter. Dessuten skal vi etter hvert begynne å produsere "Røykestokker," som egentlig bare er en erstattning for sigarer. Jeg skal gjøre produktet hipt og kult, sånn at ingen trenger å skamme seg over å bruke det, omtrent som Cola og Grandiosa.
        For vanlige folk kommer det til å bli en form for kult snop, mens for x-røykere vil det være en slags kompensasjon for sigaretter. Røykepinnene vil nok være vanedannende, men ikke usunne, siden de kun består av denne "til nå ukjente gassen." På pakken skal det stå meningsløse "Advarsler" som "Røykepinner kan ikke redusere blodgjennomstrømmningen og kommer ikke til å føre til impotens," og "Røykepinner er ikke svært skadelig for deg og dine omgivelser." Folk som er vandt med å ta seg en herlig rullings etter middagen eller en sigarett mens de står og venter på bussen kommer til å bytte ut røyken med røykepinner, og verden vil bli ett mye sunnere sted.

        La oss ta en liten oppsumering: Røykepinnen ser den ut som en røyk, brukes som en røyk, smaker bedre enn en røyk, er sunnere enn en røyk, OG den gir gamle røykere muligehten til å fortsette med vanene de har lagt seg til, uten at de får kols og røykhoste av det! Dette er en oppfinnelse som kommer til å gå over i historiebøkene, på lik linje med hjulet, elektrisiteten og Internettet. Jeg kommer til å bli kjent som "Mannen som avskaffet tobakken," og vil motta nobelpriser og lignende.

        Til slutt kommer alle de tidligere røykerne som jeg har reddet fra kols, lungekreft, impotens, og gud vet hva bli min trofaste arme. Vi skal kalle oss "Pinnefolket," og symbolet vårt skal være to røykepinner i kryss som står på en knust sigarett. Vi skal få vårt eget flagg med logoen vår på, og en fengende nasjonalsang.

Så vil alle de som nå slipper å bli utsatt for passiv røyking også slutte seg til oss, og da er vi sterke nok til å erobre verden! Vi begynner i det små med å overta Norge. Dette vil ha en dominoeffekt på resten av Skandinavia, og snart vil hele Nord-Europa være under vår kontroll. Så danner vi ett jernteppe rundt de landene vi hersker i, og nekter å selge røykepinner til noen land utenfor jernteppet, sånn at de må ty til vanlige sigaretter igjen.

        Etter hvert kommer alle de som nekter å underkaste seg vårt regime til å bli impotente av all røykingen sin, sånn at det ikke blir flere av dem imens, og de som allerede er blitt født får kols og kreft og "dør en svært smertefull død," som det så fint står på røykpakkene. Etter en stund kommer hele verden til å underkaste seg vårt styresett mot at de kan få nyte røykepinnene igjen, og jeg vil bli utnevnt til keiser over verden. Så skal jeg fikse alle problemene her på kloden, og alt vil bli fint.

        Etter noen år vil det komme noen nikotinsugne romvesener til jorden, på jakt etter tobakk, etter at de har forurenset så heftig på sin egen planet at de ikke lenger kan dyrke tobakksplanter nok til å tilfredsstille sin egen art. Så kommer jeg til å introdusere de for røykepinnene, og de vil straks gå i teneste for meg, og bytte sin avanserte teknologi mot de sunne røykepinnene. Etter det kommer romvesener fra hele verdensrommet til å stikke innom Jorda for å få bekreftet om myten om "Mennesket som avskaffet tobakken" virkelig er sant, og etter ett par år vil jeg kontrollere alle solsystem i hele verdensrommet?

Øøøøøh, ble vist litt revet med? poenget var: Gammel vane, vond å vende!